Corecore og videodagbøker: den nye melankolske trenden som treffer en hel generasjon

På kort tid har «corecore» og melankolske videomontasjer tatt videoapper og sosiale plattformer med storm. Det ser ut som tilfeldige klipp klippet sammen til trist musikk, men for mange føles det som den eneste formen for dagbok som gir mening akkurat nå.

Denne trenden sier mye om hvordan unge og unge voksne håndterer stress, ensomhet og informasjonskaos. For å forstå den, må vi se både på formen, følelsene og hvorfor så mange kjenner seg igjen.

Hva er corecore egentlig?

Corecore er ikke et tydelig definert format, mer en løs retning: korte videoer satt sammen av klipp fra filmer, nyheter, sosiale medier, reklame og hverdagsøyeblikk, ofte med rolig eller melankolsk musikk over. Det er mindre en historie, mer en stemning.

Navnet spiller på hvor mange «-core»-trender som finnes, men innholdet er mer sårbart enn det høres ut. Videoene viser ofte kontraster: luksus og fattigdom, nærhet og ensomhet, natur og betong, latter og tomhet. Det føles som å se inn i hjernen til noen som prøver å sortere livet sitt.

Hvorfor føles disse videoene så treffsikre?

Mange opplever at hverdagen er full av små inntrykk som aldri får plass noe sted: korte samtaler, tilfeldige scener på bussen, fragmenter av filmer og nyheter. Corecore-videoer setter disse bitene sammen til noe som ligner en følelse du ikke helt klarer å beskrive selv.

Formatet spiller også på gjenkjennelighet. Du har kanskje sett akkurat den filmreplikken, det memet eller den byscenen før, men her får det en ny betydning i møte med de andre klippene. Det kan kjennes befriende å se andres indre kaos oversatt til bilder.

Fra dagbok til kollektiv terapi

For mange som lager slike videoer, fungerer de som en videodagbok: ikke «i dag gjorde jeg dette», men «sånn føles livet mitt akkurat nå». Det er en måte å få avstand til egne tanker, ved å gjøre dem om til noe visuelt uten å måtte forklare alt i ord.

Samtidig oppstår en slags kollektiv terapi i kommentarfeltene. Folk forteller at de føler det samme, deler små historier, eller bare skriver korte meldinger som «dette traff». Det er lite polert og lite ironisk, selv om formatet ser ut som vanlig meme-redigering.

Hva sier trenden om dagens mediehverdag?

Corecore og lignende videodagbøker er et svar på et medielandskap som belønner raske, enkle poeng. I stedet for «10 tips for å bli lykkeligere» får du en strøm av bilder som sier: «Dette er komplisert». Det treffer dem som synes virkeligheten ikke passer inn i motiverende sitater.

Trenden peker også på en slitenhet: mange er lei av perfekt kuraterte liv. I stedet får vi videoer som viser sammenbrudd på kjøkkenet, rotete rom, nattbusser, tomme kontorlandskap og folk som stirrer inn i telefonen. Den estetiske pakningen er pen, men innholdet er ofte brutalt ærlig.

Slik kan du selv tolke og bruke denne typen innhold

Det kan være nyttig å møte denne trenden med litt nysgjerrighet i stedet for å avfeie den som «bare trist». Neste gang du ser en slik video, kan du prøve å legge merke til tre ting: hvilke kontraster som brukes, hvilken følelse musikken forsterker, og hva som skjer i kommentarfeltet.

Hvis du kjenner deg igjen og ønsker å lage noe selv, trenger du ikke avansert utstyr. Mange starter med en mappe på mobilen der de samler korte klipp fra egen hverdag: himmelutsnitt, kollektivtrafikk, små ritualer hjemme. Senere kan du blande inn klipp fra filmer eller offentlige opptak der rettigheter tillater det.

Tips for å skape og se mer balansert

Selv om det kan være forløsende å dykke inn i melankolske videoverdener, er det lett å bli værende der for lenge. Det kan hjelpe å sette noen enkle rammer:

• Avtal med deg selv et tidsrom der du scroller, og legg telefonen bort etterpå.
• Variér med innhold som gjør deg nysgjerrig eller inspirert, ikke bare det som speiler tyngre følelser.
• Hvis du lager egne videoer, prøv å inkludere små glimt av håp eller ro, ikke bare mørke øyeblikk.

Hvis du merker at slike videoer drar deg dypere ned i vonde tanker, kan det være lurt å ta en pause eller snakke med noen du stoler på. Innhold som skal føles gjenkjennelig og trøstende, kan noen ganger forsterke ubehag hvis du allerede har det vanskelig.

En trend som trolig vil endre form, men ikke forsvinne

Det er vanskelig å si hvor lenge akkurat corecore-bølgen vil vare, men det er sannsynlig at behovet for estetiske videodagbøker blir værende. Formen kan skifte, musikken endres og referansene byttes ut, men trangen til å sortere kaoset rundt oss vil bestå.

I mellomtiden kan disse videoene fungere som et nyttig kompass: de peker på hva en generasjon egentlig går og kjenner på, bak alle de glatte overflatene. Lærer vi å se dem med litt åpent blikk, sier de mer om tiden vi lever i enn mange lange kronikker.