Corecore forklart: når internettklipp blir rå følelsesdagbok for en hel generasjon

Hvis du har scrollet litt på sosiale medier det siste året, er sjansen stor for at du har snublet over ordetcorecore. Videoklipp som klippes raskt sammen, myk musikk, folk som stirrer tomt inn i skjermen, nyhetsklipp, filmreplikker og tilfeldige hverdagsscener som plutselig føles veldig mye.

For mange kjennes det både merkelig og skremmende gjenkjennelig. Hva er dette egentlig, og hvorfor treffer det så sterkt? Her får du en enkel, ærlig guide til hva corecore er, hvordan du kan forstå fenomenet og hvordan du kan forholde deg til det uten å drukne i det emosjonelle kaoset.

Hva er corecore, helt enkelt?

Corecore er kort fortalt videomontasjer satt sammen av eksisterende klipp: små scener fra filmer, spill, vlogger, nyheter og tilfeldige mobilvideoer. Det hele sys sammen med musikk og tekst, ofte uten en tydelig «historie», men med en bestemt følelse som mål.

Navnet spiller på alle «-core»-estetikkene på nett, som cottagecore og normcore. I stedet for å vise en stil eller look, handler corecore om å vise selve strømmen av inntrykk og følelser som preger livet på nett: ensomhet midt i overflod, håp midt i kynisme, tomhet midt i underholdning.

Hvorfor føles disse videoene så intense?

Det spesielle med corecore er kombinasjonen avtempo og kontrast. På noen få sekunder kan du gå fra glansede reklamebilder til klipp av klimakatastrofer, folk som ler med venner, noen som gråter alene på rommet og en rolig naturvideo med melankolsk musikk.

Hjernen slipper ikke unna. Det ligner mer på hvordan vi opplever feeden vår i det daglige enn på en tradisjonell film. Det er som om noen har tatt kaoset i bakhodet når du legger deg om kvelden og klippet det sammen til en estetisk dagbok.

Hva sier corecore om livet på nett nå?

Corecore er mindre en trend og mer et slags speil. Mange opplever at verden føles både dramatisk og apatisk samtidig: nyhetskriser, økonomisk usikkerhet, klimaangst, samtidig som alt pakkes inn i humor, memer og korte klipp.

De som lager og deler slike videoer, prøver ofte å sette ord på en følelse som er vanskelig å forklare. En blanding av «det er for mye» og «jeg klarer ikke å slå av». Derfor kan videoene kjennes mer ærlige enn mange mer polerte former for innhold.

Hvordan lese corecore uten å bli overveldet

Hvis du merker at slike klipp gjør deg veldig nedstemt, kan det være nyttig å møte dem litt mer bevisst. I stedet for å bare la deg rive med, kan du stille deg selv noen enkle spørsmål mens du ser:

• Hva er det denne videoen prøver å få meg til å føle?
• Hvilke klipp reagerer jeg sterkest på, og hvorfor?
• Føles dette gjenkjennelig fra eget liv, eller «låner» jeg bare andres følelser?

Ved å skifte fra passiv scrolling til litt mer aktiv tolkning, tar du tilbake litt kontroll. Da kan videoene bli utgangspunkt for refleksjon, ikke bare en ekstra kilde til uro.

Fra passiv seer til aktiv skaper

En av de mest interessante sidene ved corecore er at terskelen for å lage noe selv er ganske lav. Du trenger ikke avansert utstyr, bare litt tid, et enkelt redigeringsverktøy og vilje til å lete i eget kamerarull eller åpne kilder.

Å sette sammen egne små montasjer kan være en måte å rydde i tanker på. Du velger klipp som betyr noe for deg, legger på musikk du liker, og ser hva som skjer når ting settes ved siden av hverandre. Resultatet trenger ikke publiseres for å ha verdi.

En enkel øvelse for å teste selv

• Finn 5–10 korte klipp fra eget liv de siste par årene: reiser, små øyeblikk, rommet ditt, venner.
• Legg til et par offentlige klipp som sier noe om verden slik du opplever den, for eksempel bybilder eller natur.
• Sett alt sammen til en sang du forbinder med en bestemt periode, uten tekst eller forklaring.

Se gjennom resultatet som om det var laget av noen andre. Hva forteller denne videoen om deg og tiden du lever i? Denne distansen kan gjøre egne følelser litt lettere å forstå.

Når blir det for mye følelsesinnhold?

Selv om mange opplever corecore som frigjørende, kan det også bli tungt. Særlig hvis klippene fokuserer på håpløshet, tomhet eller destruktive temaer, og du ser mange av dem på kort tid.

Et praktisk grep er å lage egne små «regler» for deg selv. For eksempel at du stopper etter tre slike videoer på rad, eller at du ikke ser på dem rett før du legger deg. Det kan også hjelpe å fylle feeden med mer jordnære ting mellom de emosjonelle bølgene: hobbyer, humor, dyr, kreativitet.

Hva kan vi ta med oss videre fra corecore?

Corecore peker på noe viktig: behovet for å sette ord og bilder på hvordan det føles å være menneske i en tid med uendelig strøm av inntrykk. Det viser at mange sitter med lignende tanker, uten nødvendigvis å snakke så høyt om dem i hverdagen.

Du trenger ikke bli «fan» av estetikken for å lære noe av den. Det kan holde å la den minne deg om at:

• Det er normalt å bli sliten av skjermliv og informasjonskaos.
• Andre også kjenner på blandingen av håp og håpløshet.
• Det er lov å skru av, sortere og velge mer bevisst hva du vil fylle hodet med.

I bunn og grunn er corecore et tegn på at vi prøver å forstå oss selv med verktøyene vi har: gamle filmer, nye memer og mobilen i lomma. Brukt med litt omtanke kan det gi et sjeldent ærlig blikk på tiden vi lever i, uten at du må la feeden definere hvordan du har det.